Berit Stensløkken

Tidlig morgen den 2.desember fikk jeg den utrolig triste beskjed om at Berit hadde gått bort Jeg ble kjent med Berit først på 1970 tallet. Vi var den gang naboer i Melåsberget. Vi hadde mye kontakt den gang. Det var bestandig koselig å komme til Berit. Etter noen år flyttet jeg fra Melåsberget, og mistet litt kontakt med henne, men kunne treffe på henne en gang i blant. Hun var bestandig blid og likte å prate med alle. Det gikk en del år før jeg igjen fikk god kontakt med henne. Jeg var så utrolig heldig å fikk være med henne og familien hennes å feire 70-årsdagen hennes på Danskebåten. Jeg følte meg så beæret. Siden har vi vært på mange dansketurer og Sverigeturer sammen. De få gangene hun ikke var med, følte vi at det var noe som manglet. Savnet er veldig stort etter Berit. Hun var bestandig så livat og tvers igjennom god å snill. Savner deg så Berit. Ønsker fred over hennes minne.

Etter kort tids sykeleie døde Mamma fra oss den 2. desember. Mamma ble født den 20. april 1942 i Våler. Hun vokste opp i ei lita bygd, Tøråsmoen i Våler kommune sammen med mor far to søstre og en bror. Mamma var alltid lett å være sammen med, hun var godt likt og hadde alltid gode kommentarer på lur eller kanskje en liten trall. Hun var kort av vekst og sammenlignet seg selv ofte med « Teskjekjerringa» Hun fikk tidlig egen familie. Knapt 18 år gammel flyttet hun ut fra barndomshjemmet for å stifte egen familie sammen med Pappa / Finn. De flyttet sammen på Jømna, i Elverum kommune. De fikk raskt fire barn, noe som betydde at arbeidsdagen til mamma ble fylt opp med husstell, matlaging bleieskift og barnepass de nærmeste årene. Pappa var på denne tiden ofte på jobb utenfor kommunens grenser og var ofte hjemme bare i helgene. Mamma ble derfor mye alene om omsorgsoppgavene på godt og vondt. På godt var at mye av tiden ble fylt med spill og sang og en god del jøglerier. Vårt hjem ble på mange måter et fristed for mange av bygdas ungdommer som kom innom rett som det var. Svensktopper og lokale viseartister som Prøysen og Vidar Sanbeck ble derfor en sentral del av vår oppvekst. Litt tyngre var det at det var få å dele bekymringer med når noen av oss barna ble syke eller trengte særlig oppfølging av noe slag. Det var viktig for mamma og pappa å holde familien sammen, at de som familie skulle greie seg selv hva feks økonomi angikk. Dette greide de utmerket gjennom hele livet. Mamma sa litt spøkefullt at de penger som ble satt inn på sparekonto, var tapte penger, de kom aldri ut igjen. Vi barna hadde imidlertid aldre følelsen av at vi hadde dårlig råd, manglet noe, eller var anerledes på noe som helst vis. Mamma var oppvakt og skoleflink og snakket mye om å være søkende og at utdanning var av viktig del av livet uansett hva vi ellers skulle gjøre. Hvilken utdanning vi tok var mindre viktig , men mer at det var en utdanning som passet oss . Det med utdanning å være søkende, ble derfor en del av den nistepakka vi barn ble utrustet med og som medførte at alle barna søkte ut og tok en eller annen form for utdanning. Mamma var opptatt av å reise. Hun elsket å dra utenlands sammen med familiemedlemmer og venninner. Mamma og Pappa var feks av de første som sammen med naboer og slektninger reiste til Gran Canaria når charter turismen startet tidig på 70 tallet. Ellers reiste mamma flere ganger til Thailand, Hellas sammen med en eller flere av sine døtre. Det likte hun særdeles godt. Mamma likte å omgås mange mennesker og det var viktig for henne å komme ut og treffe folk. Ved siden av å kunne tjene litt egne penger var dette en viktig årsak til at hun tok seg jobber utenfor hjemmet, Først hos Jørgen Bryn på Jømna og senere Elverum sykehus. De siste årene da hun var pensjonist var det å reise med danskebåten sammen med sine søstre, familie og venninner hennes nye arena for å komme ut og være sosial. Hennes 70 års dag ble feiret sammen med barn, søstere, nieser og venninner på danskebåten. Der var hun i sitt rette element og dagen ble feiret slik hun selv ønsket det. Mamma var syk i bare en kort måned. Hun fikk en uhelbredelig kreftdiagnose. Mamma var realist til helt det siste, og forstod raskt at hun ikke kunne helbredes. Da jeg snakket med henne dagen for hun døde var hun helt rolig og tydelig på at hun verken fryktet døden eller var redd for å dø. Hun sa at hun var glad og stolt av familien sin og takknemlig for at vi alle kunne være tilstede de siste dagene. Hun hadde avfunnet seg med situasjonen og visste at tiden var inne. Mamma sovnet rolig inn hånd i hånd med Pappa og hadde fred i sitt sinn. Pappa sier at mamma var det fineste menneske han vet om og at om det finnes en himmel , så er hun der. Hvil i fred mamma. For familein Oslo 6.12. 2018